Praktikantperioden hos Return to Freedom
Da jeg skulle bestemme meg for hvor jeg skulle som praktikant neste gang, ønsket jeg å lære mer om hestens atferd og språk. Jeg hadde allerede tilbrakt masse tid med å studere hestene hos Stina, men jeg ønsket også å studere ville hester. Etter en del søking på Google endte jeg opp på Return to Freedom, Wild horse sanctuary i California. Opplegget der skulle opprinnelig være at jeg jobbet 6 timer om dagen og hadde masse tid til å studere hestene. Virkeligheten ble en helt annen med 11 arbeidstimer på normale dager og enda flere timer hver gang det skjedde noe spesielt. Det var lite tid til å sitte og observere hestene, men jeg hadde derimot elleve treningshester, ansvar for sykestell og deler av jobben som equine manager, så mye læring ble det uansett.
Treningshestene mine var enten syke hester som skulle temmes for å kunne behandles, hester med spesielle farger som skulle bli ambassadørhester (brukes i show og eventer for å vise fram forskjellige typer Mustanger), eller hester som søkte mot mennesker og ble temt og adoptert bort. De tammeste av dem hadde så vidt hatt på grime, og de villeste fikk panikk om det kom mennesker inn i paddocken. Min oppgave var å venne dem til å bli tatt på, grime, børste, rense høver og bli leid. Det var veldig spennende arbeid hvor jeg fikk teste alt jeg kunne i praksis. Jeg måtte teste, gjøre tabber, lære av dem og fikse dem igjen. Jeg husker for eksempel veldig godt første hesten jeg skulle tilvenne grime. Jeg trente først på at det var greit å bli tatt på hodet før jeg tok grimen på. Det gikk veldig fint å få den på, men så lagde jeg en høy klirrelyd med grimen og skremte vettet av hesten. Det tok over en uke før jeg fikk grimen av igjen og lengre tid enn noen av de andre hestene før hun var helt trygg på den. Jeg kom ganske fort fram til at jeg hadde glemt noen viktige steg på veien. Etter det bestod grimetreningen av å få ta på hodet med hendene, så med grimen, lage klirrelyder og bevegelse før grimen kom på. Det tok litt lenger tid før grimen var på første gang, men så var det heller ingen problemer etter dette.
En annen stor tabbe som jeg husker veldig godt var under leietrening. Jeg jobbet med alle hestene løse før jeg begynte å leie med tau. Med andre ord fulgte alle hestene med, når jeg ba om det. Leiingen gikk veldig bra fram til vi møtte på noe skummelt, og jeg fant fort ut at jeg ikke hadde jobbet nok med direkte trykk på grimen. Dermed fokuserte jeg på oppbinding først, og etter det gikk leietreningen mye lettere.
Noen av hestene husker jeg ekstra godt. Den ene var Jewel; hun var skeptisk til mennesker og ønsket normalt ikke å bli håndtert. Dessverre hadde hun en skade i det ene frambeinet, som trengte veterinærbehandling. Fordi hun var redd mennesker satte hun imidlertid i panisk galopp så fort det kom mennesker inn i paddocken hennes, som etter noen steg resulterte i hinking på tre ben. Løsningen ble å starte fra utsiden av gjerdet. Hun var en av de første hestene jeg fikk jobbe med, så på dette tidspunktet hadde jeg ganske mye tid. Noen dager ble all ledig tid tilbrakt på utsiden av gjerdet. Så en dag hvor jeg nå satt på innsiden, med ryggen mot paddocken og så på en av de større flokkene med føll, kom en forsiktig hestemule for å undersøke ryggen min. Neste gang jeg satt der strakk jeg hånden bakover og tok forsiktig på halsen hennes. Det førte til et stort gisp, men det tok ikke mange sekundene før hun var tilbake igjen. Følelsen av tillit når hun fant ut at det gikk bra at jeg var der inne, og senere at jeg faktisk var ganske god til å klø, var veldig spesiell. Når det var lenge siden jeg hadde vært hos Jewel, tok det alltid litt tid før hun syntes det var greit at jeg var der. Morgenrutinen ble derfor å starte dagen med å sitte litt i paddocken hennes. Jeg begynte etterhvert å sette veldig pris på disse stille morgenstundene.
En av de andre hestene jeg husker godt er Makazi. Han var en av de som hadde kommet lengst i arbeidet da jeg kom, men som det gikk aller, aller saktest i treningen med. Han var ikke bare redd for den første børsten, eller den andre, men også den tiende. Men så en dag løsnet det, og da var ikke ting bare litt greit! Da han først bestemte seg for at det vi gjorde var ok, var alt kult og jeg var ikke lenger i stand til å finne ting han syntes var skummelt. Han så på det hele som en lek, og han var derfor en av de som hjalp meg mest med mitt kroppsspråk, Vi hadde det rett og slett kjempegøy, og jeg tror han er den hesten jeg har hatt det aller morsomst med.
Den siste hesten jeg har lyst til å nevne her var ikke en av treningshestene mine. Det var en choctaw ponnihoppe. Hun sto i den flokken jeg hadde mest tid til å observere siden Jewels paddock var rett ved siden av. Første gang jeg la merke til henne var da jeg prøvde å finne ut hvilket føll som hørte til hvilken hoppe. Føllet vil normalt drikke melk fra moren sin, men innen ganske kort tid så jeg hele fem føll drikke melk av henne. Senere ble det mer og mer tydelig at om det skjedde noe og flokken samlet seg, så samlet de seg alltid rundt henne. Hun gikk rundt for å undersøke om det var noen som hadde problemer, og gikk imellom ved konflikter og lignende. Jeg så henne aldri bite, sparke eller på noe annet vis være aggressiv. Hun var bare rolig og trygg, og hele flokken søkte mot henne. Jeg husker at jeg satt der en dag og tenkte at der, der har vi forbildet mitt!
Selv om det ikke ble mye tid til observasjoner av atferd fikk jeg en helt fantastisk mulighet til å jobbe med kroppsspråk. Jeg fant ganske fort ut at hestene som var nesten eller totalt uhåndterte hadde en helt annen følsomhet for kroppsspråk enn det jeg er vant til hjemme. Jeg fikk prøve og feile, og lærte ekstremt mye.
Da jeg var praktikant hos Ellen Ofstad var nemlig kroppsspråk en av de viktigste tingene jeg fikk undervisning i. Hvordan man ved bevegelse, holdning og energi kan styre hestene rundt når de er løse. Men jeg har aldri før eller siden kunnet brukt og lekt med det på samme måte. Vi kunne gjøre åttetall, sirkler - større og mindre, overganger mellom gangarter og tempovekslinger. Jeg ble til stadighet overasket over hvor mye forskjellig vi fikk til. Denne delen av treningen var mer for min skyld enn hestenes. Når jeg gjorde ting riktig fikk vi det til, selv med hester som nesten ikke hadde hatt kontakt med mennesker.
Nesten like interessant som treningshestene var stell av syke hester. En ting er å behandle hester som er vant til å bli håndtert, men det er noe helt annet når de ikke er det. Noen av hestene var helt ville, og der var valgmulighetene å vente og se, eller å skyte dem (eller eventuelt ta dem i tvangsboks, men det er bare aktuelt på ting som man trengte å gjøre en gang, siden det er veldig traumatiserende for hestene). En av hestene hadde vært forfangen, og før han ble forfangen hadde han så vidt lært å løfte høver, sånn halvveis hvert fall. Han skulle ha gummiplater under begge frambeina som var festet med sølvteip, disse måtte festes på nytt hver dag. Det var veldig tydelig at de hjalp, for om de falt av hadde han vondt for å gå, og han hadde lite lyst til å stå på det ene benet mens det andre ble bandasjert (jeg ble etterhvert så flink til å teipe hoven at jeg kunne gjøre det på under 10 sekunder). Det å trene på å løfte bena mens det gjør vondt å løfte er ingen enkel jobb, men veldig lærerik.
En annen gang fant jeg en hest som sto på tre ben. Hun hadde tråkket på en spiker. Jeg ringte ene venninnen min som hadde jobbet der lenge og spurte om hun kunne å løfte ben. Svarer var at ja, hun kunne det, men sist gang hovtrimmeren var der hadde han gitt henne opp fordi hun sparket sånn. Så hadde vi hoppa som hadde kraftig diare, og fikk pulver fra veterinæren. Problemet var at hun aldri hadde spist kraftfôr, og var mer redd mennesker enn ei kråke som svært gjerne ville ha bøtta. Etter noen dager fant hun ut at kraftforet var godt, og det ble enklere, men det var en stor utfordring å beskytte bøtta mot en fugl som var mindre redd for mennesker enn hesten som vi faktisk prøvde å få til å spise fra den. Alle de tre hestene endte opp med å bli friske igjen.
