top of page

Hesten trenger sosial kontakt, nok spisetid og fri bevegelse for å ha det bra

Jornalist: Maren Gahrmaker Kalleberg

Hva er hestens atferdsbehov, og hvordan kan vi dekke dem? Margrete Lie, som
har en bachelor i hestevitenskap, master i etologi og utdannelse som
atferdskonsulent for hest, forklarer hvorfor et liv i flokk, tilstrekkelig spisetid og
fri bevegelse er så viktig.

Kunnskap om hestens grunnleggende behov er nødvendig for å gi hesten et godt liv. Dette er Margrete Lie opptatt av. Gjennom firmaet Hesteglede tilbyr hun undervisning, kurs og foredrag, og neste år starter hun opp en utdanning om hestens atferd, velferd og trening.

– Hva kan du si om hestens atferdsbehov?


– Hesten trenger sosial kontakt, nok spisetid og fri bevegelse for å ha det bra. Vi har tatt hesten ut av sitt naturlige miljø, og plassert den i et miljø som passer oss. På mange måter er det fint, da hesten får mat, vann, ly og trygghet servert på sølvfat. Utfordringen er at hesten ikke lenger får mulighet til å utføre atferden den tidligere trengte for å overleve, og at alle de små valgene i hverdagen blir borte. Når hesten fratas muligheten til å utføre atferdsbehov, havner den i en tilstand med kronisk stress. Konsekvensene av dette er store for hesten i forhold til både velferd, helse og trening.


– Dette er forsket mye på, og målt med hjerterytme, hjerterytmevariasjon, stresshormoner, endringer i immunforsvar og mer. Det er også funnet økt aggressiv atferd mot andre hester og mennesker og mer fryktatferd, i tillegg til at det påvirker hvor enkel hesten er å trene. Det er veldig få hesteeiere som ikke er veldig glade i hesten sin, så det er utvilsomt kunnskapen det står på når en del velger å gi hesten et liv som ikke egner seg for den, sier etologen videre. 

 Margrete Lie har en master i etologi, en bachelor i hestevitenskap og er
utdannet atferdskonsulent for hest gjennom NMBU og NAS. Hun er også autorisert
hestemassør og har i tillegg til flere praktikantopphold tatt longe- og
markarbeidsprøven i akademisk ridekunst.

20240108_125641.jpg

Stereotypisk atferd som et tegn på at miljøet ikke er i orden

Hester har ulike reaksjoner på et liv i et miljø som ikke fungerer for dem. Noen responderer med stereotypisk atferd, andre med apati, og noen håndterer livssituasjonen ganske bra. Fordelen med stereotypisk atferd, er at det er lettere for oss å oppfatte. Apati er ikke like lett for oss å fange opp, selv om det er et like stort problem for hesten, påpeker Lie. 


– Stereotypisk atferd gjenkjennes ved at det er en repetitiv atferd uten et mål. Slik atferd kan utvikles i mange ulike former, og eksempler på dette er luftsluking, veving, gnaging, boksvandring, stress-tygging, tungerulling og liknende, sier hun. Når hesten først har utviklet stereotypier, har de gjerne disse uvanene resten av livet. Forbedring av miljøet kan gi bedring hos noen, men mange får lett tilbakefall.

– Vi vet blant annet at mangel på spisetid og sosial kontakt kan gi oral stereotypisk atferd, mens mangel på bevegelse kan gi bevegelsesrelaterte stereotypier.

Vi fjerner problemet uten å endre hvordan hesten har det

Lie utdyper at vår respons ofte er å hindre hesten i å utføre handlingen. Problemet
med dette, er at vi ved å hindre atferden bare har gjort noe med det som plager oss.
Vi har ikke gjort noe for å endre hvordan hesten faktisk har det. 
– Fokuset bør være på å gi hesten et liv hvor den ikke har behov for å utøve
stereotypisk atferd, sier etologen.
Selv om vi vet at hesten har behov for sosial kontakt, spisetid og fri bevegelse, er det
ikke alltid like enkelt å oppfylle behovene i praksis. Hvordan kan vi tilrettelegge best
mulig for at hesten får dekket sine atferdsbehov?

Sosial kontakt med andre hester

Vi starter med det første behovet – sosial kontakt. Tid sammen med hester, i
en fungerende flokk.
– Det er viktig at flokken fungerer, da vi setter hestene sammen på relativt små
områder uten mulighet til å komme seg vekk fra hverandre. Det kan gi flere
utfordringer, som for eksempel skader. Noen hester fungerer ikke sammen, men
tiltak som større plass, å unngå hjørner og god fordeling av ressursene på området
kan utgjøre en stor forskjell.
Lie påpeker at mat, vann og ly ikke skal tvinge hestene nærmere hverandre enn de
ellers vil være. 
– Plasser maten utover området for å unngå at hestene tvinges sammen. Om
hestene er gode venner som uansett gjerne vil spise i nærheten av hverandre, er det
mindre viktig å spre maten utover. Er hestene sultne, kan de lettere velge å ignorere
trusler fra andre hester for å få muligheten til å spise. Kombinerer du sult og lite
spisetid, øker også hestens motivasjon til å forsvare maten.
Sommerbeite er en god møteplass når en ny flokk skal etableres – med store
områder og mye mat over alt.

Laget for å spise 16 timer i døgnet

– Ideelt sett vil vi at hesten skal ha 16 timer spisetid i døgnet, fortsetter Lie om
atferdsbehov nummer to. 
Veldig få hester kan få mat løst i en haug og samtidig ha nok spisetid. Det varierer
hvor lang tid hesten bruker på å spise, men om hesten bruker 30 minutter på 1 kilo
og 6 kilo, gir det 3 timer spisetid, forteller hun. En sulten hest spiser også raskere –
så det blir fort en negativ sirkel.

– For mange hester vil det si at de enten får altfor mye mat, eller altfor lite spisetid.
Noen hester roer inntaket om de vet at mat alltid er tilgjengelig, mens andre vil spise
veldig store mengder. Da er vi nødt til å iverksette andre tiltak. Vi kan velge grovfôr
med lavere næringsinnhold, eller gi tilgang til havrehalm ved siden av. Ved bruk av
havrehalm er hygienisk kvalitet viktig, samt å tilvenne hesten dette, da noen hester vil
spise ekstreme mengder, spesielt om de får lite mat og er sultne.
Fôrbegrensere er også veldig nyttige, og finnes i mange former. Den vanligste
løsningen er finmaskede høynett.
– Det er viktig å bruke noe som hesten ikke kan skade seg på. Fôrbegrensere av
metall sliter veldig på tennene. Hesten bør ha lav spisestilling, samtidig som
høynettet ikke må henge slik at hesten kan feste skoen i det. Fôrkasser med høynett
i kan være en god løsning, sier etologen.
Matsøk kan også være en effektiv løsning, men dette krever et stort område og et
underlag uten sand eller søle.
– Hos meg tar vi høyposer med 1-2 kilo per hest og sprer dette utover. Det tar noen
minutter å legge ut, men hestene bruker flere timer på å spise det. I stedet for
strategisk å rydde alt på første runde, beveger de seg hele tiden til neste høydott, og
ender med å gå over de samme områdene flere ganger. Hestene får mulighet til å
bruke sansene sine og lete etter maten samtidig som de får bevegelse, forklarer Lie,
og legger til:
– Min erfaring er at matsøk er mer effektivt enn selv veldig finmaskede høynett. Har
jeg hester som må få begrenset mengde fôr, bruker jeg helst matsøk eller en
kombinasjon av finmaskede nett og matsøk.
Det er også mulig å supplere med kvister fra trær, for eksempel selje. Pass i så fall
på at du ikke bruker giftige tresorter.
– Her er selje alltid populært, og bjørk liker de når bladene springer om våren. Om
sommeren har de tilgang på skog med mye variasjon, og gran foretrekker de fra
snøen dekker bakken og frem til en gang i februar eller mars, når sevjen kommer opp
i løvtrærne, sier etologen.

Sammenheng mellom magesår og mange timer uten fôr

Et annet råd er å ha flere fôringsplasser, og at disse plasseres med god avstand.
Ofte vil hestene ta en pause før de beveger seg fra den ene til den andre, dersom de
ikke er sultne. 


Paddock Paradise-konseptet tar for seg flere mulige løsninger på dette området som
man kan hente inspirasjon fra. Det kan ta lengre tid når maten legges ut, men til
gjengjeld klarer mange seg med én fôring om dagen, i stedet for fire. Dette avhenger
også av at man har et stort nok område.


– Hos meg fôres hestene i utgangspunktet med 10 kilo per hest, og mer når det er
kaldt. De får alt i én fôring, og har da enten fri tilgang eller noen få timer uten mat. Da
er fôret fordelt i finmaskede nett over et område på cirka 10 mål. Om hestene
begynner å mase etter mat, ser jeg på det som et tegn på at de er for sultne, og at
jeg må endre fôringsrutinen. Om de rekker å bli sultne, spiser de som sagt raskere,
og dette bør derfor unngås. For de mer nøysomme hestene, er treningsnivået også
viktig for å kunne ha dem i fornuftig hold, samtidig som de får nok spisetid.

 

Jeg har valgt å sørge for at bevegelsen fra uteområdene gjør at jeg kan fôre hestene som om de er i hard trening. Man kan også gi dem aktiviteten gjennom trening, men jeg
hadde hatt utfordringer med å gjennomføre det tidsmessig. I stedet får hestene mosjonen ute, og treningen jeg gjør med dem fokuserer på det vi synes er gøy.

Fri bevegelse uten menneskelig kontroll

Det siste atferdsbehovet dreier seg om fri bevegelse. Lie er opptatt av å understreke
at fri bevegelse og ridning ikke er det samme. 


– Det er viktig for hesten at den får bevege seg fritt og ha valg for hva den gjør med
egen kropp. Under trening er det mennesket som bestemmer hva hesten skal gjøre,
sier hun. 

'
Noen ganger er det imidlertid ikke mulig å dekke atferdsbehovene i så stor grad som
man ønsker. For eksempel om hesten er skadet og står på boks. Da er det viktig at vi
gir dem så mye vi kan, mener etologen. Har vi ikke mulighet til å gi dem fri bevegelse
og sosial kontakt, må vi hvert fall sørge for at de får spisetid.


– Når vi i perioder ikke får gitt hesten det de optimalt sett behøver, bør vi kompensere
så godt vi kan på andre måter. Da er det enda viktigere at vi bruker tid sammen med
hesten, og sørger for at det er hyggelig for den å være sammen med oss. I tillegg
finnes det mange miljøberikelser å implementere. Deriblant kvister, leker og
gulrotbiter i en plastflaske. Vurder hvilken effekt miljøberikelsen du legger til har. Om
hesten ikke bruker den, gjør den ingen nytte. Vi vil heller ikke at responsen til hesten
skal være frustrasjon.


Også trening kan fungere som en miljøberikelse, men skal dette ha en positiv effekt
på hesten, må treningen være hyggelig for den.


– Du vil at effekten av treningen skal være at hesten blir rolig og fornøyd – ikke redd,
frustrert eller på annet vis stresset. Innlæring av klikkertrening og tenke-oppgaver kan
være gode øvelser for å gi hesten mulighet til å tenke uten å bevege seg noe særlig.
Om du velger å gjøre det, er mitt råd å passe på at du får hjelp til å gjøre det riktig.
Bruk av mat i trening trenger ikke, og skal ikke føre til, at hesten biter eller blir
frustrert, sier Lie.


Dette er første av to saker der Hest.no har snakket med etologen om å forstå hesten
og hestens behov. Følg med for sak nummer to.

Hvordan kan vi forstå og hjelpe «problemhesten»?

Jornalist: Maren Gahrmaker Kalleberg

Når Margrete Lie møter en hest med problematferd, eller som til og
med er direkte farlig under ridning eller håndtering, er hun først og
fremst opptatt av to ting. Får hesten dekket sine atferdsbehov, og
har hesten vondt?

Margrete Lie har en master i etologi, en bachelor i hestevitenskap og er utdannet
atferdskonsulent for hest gjennom NMBU og NAS. Gjennom firmaet Hesteglede tilbyr
hun undervisning, kurs og foredrag. Neste år starter hun også opp en utdanning om
hestens atferd, velferd og trening.



Hva tenker du om årsaker til og håndtering av «atferdsproblemer»?


– Det kan være fristende å håndtere problematferd ved å korrigere hesten, for å vise
hvem som bestemmer. Men det er viktig å huske at hvordan din hest blir behandlet,
er ditt ansvar. Som hesteeier er det å beskytte hesten mot urettferdig håndtering en
av dine viktigste oppgaver. Dessverre er det innen trening av hest en kultur for å
bruke vold i treningen, og dette kommer spesielt tydelig frem ved atferdsproblemer.


Sikkerhet er et sterkt argument for det å håndtere hesten hardere enn vi ellers ville
gjort. Men sikkerhet handler i stor grad om å ikke sette hesten og oss selv i farlige
situasjoner. Om vi stiller oss selv spørsmålet «hva tror jeg kommer til å skje om jeg
ber hesten om dette?», skal svaret være at det går fint både for hest, menneske og
omgivelsene. Det er ingenting i veien for å unngå en situasjon i en periode mens du
målrettet trener mot at det blir trygt for alle involverte, sier Lie, og fortsetter:


– Når jeg møter en hest med utfordringer i forhold til atferd, starter jeg med spørsmål
rundt hesten, trening og oppstalling. Hvordan er hesten oppstallet? Hvordan ser
fôrings- og treningsrutinene ut? Er hesten undersøkt av veterinær? Er tenner sjekket
av en hesteodontolog, og kroppen av en terapeut? Hva er utfordringen? Hva trigger
atferden? Og hva motiverer hesten til å utføre atferden?

Tøm bøtta først

Lie ser ofte på hesten i en trenings- eller håndteringssituasjon, og det er sjeldent hun
ser de mer ekstreme versjonene av utfordringene hest og eier har.


– Jeg har ikke behov for å presse hestens grenser for å finne ut hvor langt vi kan gå,
men jeg er ute etter de små signalene som forteller noe om hvilke situasjoner som
gjør hesten ukomfortabel.


Et godt bilde på hestens stressrespons, er å se for deg en bøtte. Ulike stressorer i
livet til hesten fyller bøtta. Det kan være ting som skremmer hesten, smerte eller
manglende mulighet til å utføre atferdsbehov.

– Om hestens bøtte er nesten full, har vi veldig lite å gå på når vi skal hjelpe hesten
med å bli tryggere på ting som skremmer den. Derfor må vi starte med å tømme
bøtta så mye vi kan. I praksis vil det si at vi først og fremst ser på hestens liv. I hvor

stor grad får hesten tilfredsstilt atferdsbehovene sine?

Videre må vi se på  hindringene. Aggresjon og skader mellom hester kan vi påvirke gjennom hvordan vi
legger opp området hestene står på. Et annet eksempel på en hindring, er at hesten
får lite mat på grunn av tidligere forfangenhetsproblematikk. Andre hester har lite
sosial kompetanse og strever med å fungere i en flokk.


Lie legger en plan for hvordan elementer i hestens liv kan endres og hvordan hun
sammen med hesteeier kan skape en overgang til en hverdag der hesten får dekket
sine atferdsbehov i større grad.

– Jeg ser ofte at når vi får dekket atferdsbehovene i større grad, har vi et helt annet
utgangspunkt for å starte treningen! Vi har større rom for å legge opp treningen på en
måte som gir god progresjon og som er trygg for alle involverte. Hestens reaksjoner i
vanskelige situasjoner blir mindre ekstreme, sier Lie.

– Om hestens atferd tilsier at den har vondt, har den oftest det

Som nevnt over, kan atferdsproblemer også ha en sammenheng med smerte – noen
ganger en form for smerte som er vanskelig å oppfatte og forstå. En
veterinærundersøkelse, samt annen behandling av fagpersoner, vil da være
avgjørende. 


– Om hestens atferd tilsier at den har vondt, har hesten oftest det. Ja, hesten kan ha
minne om smerte, men dette kan som regel endres gjennom trening. Om hesten ikke
responderer som forventet på treningen, må vi gå tilbake og ta en ny utredning i
forhold til smerte, sier etologen, og fortsetter:


– Ofte er hestene jeg møter, hester med mer diffuse smerteproblemer som det kan
være lett å overse. Halthet i flere ben, magesår eller tannproblematikk er eksempler
på problemer det kan være lett å overse. Smerten kan påvirke atferden til hesten
direkte, for eksempel ved at hesten bukker under galoppfatningen på høyre hånd
fordi det gjør vondt, eller at den stikker når vi drar i tøylene fordi den har en knekt
tann som gjør vondt. Men smerte kan også påvirke atferd indirekte, da en hest som
har konstant vondt, også kan bli mer reaktiv.


Lie analyserer atferden og de situasjonene der den oppstår. Hva gjør mennesket når
hesten reagerer? Spør mennesket om to ting samtidig? Og hva skjer rett før?


– Som hesteeier kan man analysere dette og lage en liste. Da har man et bedre
utgangspunkt når man snakker med veterinær, hvilket gjør det lettere å lete.
Samarbeid med en dyktig veterinær er generelt veldig viktig i forhold til
atferdsproblemer, understreker hun.

Ulike måter å håndtere stress på

Når årsaken er undersøkt og tatt tak i, og Lie skal gå i gang med treningen, deler hun
dette i to deler. Den første treningen handler om trening på atferden – altså hvordan
vil vi at hesten skal oppføre seg.

– Ofte er denne treningen ganske ukomplisert, da dette kan bunne i misforståelser.
Den andre delen av treningen handler om hestens emosjonelle tilstand og stressnivå.
Da må vi starte på et nivå hvor hesten håndterer situasjonen på en god måte. Og i
den anledning må vi huske at hester håndterer stress på ulike måter, sier hun.
Hesten kan velge å rømme fra det som er vanskelig, forsvare seg eller fryse. Om
hesten velger forsvar eller flukt, er det relativt lett å legge opp treningen riktig, mener
etologen. Når situasjonen er et problem for hesten, er det et problem for oss.


– Hesten kan bytte strategi etter hvert. Om hesten først har valgt å fryse lenge, men
etter hvert velger flukt eller forsvar, får vi gjerne mer ekstreme situasjoner. Som oftest
er dette tilfellet dersom hesten reagerer veldig eksplosivt uten forvarsel, påpeker
etologen.

Gi hesten kontroll, ikke frata dem det

Ved miljøtrening er vi nødt til å legge opp treningen på en slik måte at hestens
opplevelse av treningen er at den gikk bra, ifølge Lie. For å legge opp treningen
riktig, er vi nødt til å lese hvordan hesten har det uavhengig av hvilken strategi de
bruker for å håndtere situasjonen.


– Vi har flere viktige verktøy når vi jobber med redsel. Det første viktige verktøyet vi
har er klassisk betinging. Det betyr at vi kobler det hesten er redd for med noe fint,
gjerne mat. Den delen er ganske enkel. Den mer utfordrende delen er å sette opp
treningen riktig. Du vil aldri sette opp en konkurranse hvor maten lokker hesten inn i
situasjoner de ellers ikke ville gått inn i. Du vil bruke maten for å endre og bedre
situasjoner hesten håndterer, men syns er litt ubehagelige. Deretter bygger du
gradvis opp vanskelighetsgraden.


Ved bruk av mat i rehabiliteringstrening er det viktig å ha grunnleggende kunnskap
om hvordan mat brukes som belønning på en god og trygg måte.


– Du har kanskje hørt om innlært hjelpeløshet, hvor hesten har lært seg at ingenting
de gjør påvirker utfallet, og i de tilfellene vil selve rehabiliteringen være å gi hesten en
opplevelse av kontroll og suksess rundt treningen. Miljøtrening der vi presenterer
hesten for noe den er redd for, og tar elementet vekk når hesten gir opp å reagere, er
trening hvor vi aktivt jobber med å lære hesten at de ikke har kontroll over vanskelige
situasjoner – slik at det er ikke noe poeng i å prøve å unngå dem. Hvor skadelig
denne treningen er, avhenger av hvor ubehagelige disse situasjonene er for hesten
og hestens psyke, hevder Lie.

Hestens opplevelse av kontroll over situasjonen er vestlig. Mye er gjort ved å la
hesten selv få starte interaksjonen med det som skremmer dem.


– Det aller viktigste vi kan gjøre for å håndtere atferdsproblemer riktig, er å se på
atferden som kommunikasjon fra hesten om at noe er galt. Det er vår oppgave å
hjelpe dem. Når vi hjelper hesten med det som plager den, får vi også varige
endringer relatert til utfordringene som plager oss, avslutter etologen.

bottom of page